Navn:
Sted: Oslo, Norway

Jeg skriver om det jeg tenker på, lurer på, liker og ikke liker. Det går en del i kultur på forskjellig vis.

15.5.06

Flaut på teater

Her kommer en innrømmelse. Jeg synes teater er dødskjedelig. Jeg vil ikke være sånn så med jevne mellomrom setter jeg meg i et rødt plysjsete for å sjekke om jeg fortsatt synes det er til å dø av.

Derfor så jeg nylig suksessforestillingen Bikubesong som har gått på Det Norske Teatret siden 2003.

Det skulle vært innertier. Bikubesong er moderne teater om mennesker som leter etter kjærlighet og seg selv (- det burde være lett å identifisere seg med). Det er kul musikk (The Smiths og Morrissey) og stilige kulisser (til og med regnvær inne!).



Folk strømmer til for å se. År etter år. Nå drar forestillingen snart til Bergen også. Men jeg syntes den var til å dø av. Som jeg sa. Det synes jeg alltid.

Det er så klart meg det er noe galt med. Teater er bare så teatralsk!

Det er ikke bare meg... Jeg hadde i alle fall bestemt meg for å se hele forestillingen. Det er uhøflig å gå midt i. Jeg vil jo ikke såre skuespillerne heller.

Dessuten ser alle de andre i salen at jeg ikke forstår meg på teater hvis jeg går midt i. (Derfor satt jeg for eksempel pent på stolen min og så hele Lise L, som også ble godt likt av veldig mange i vinter).

Men det er ikke bare jeg som ikke forstår meg på teater.

Det skjedde noe rart. Etter at Hans Rønningen i en og en halv time sang og danset seg gjennom diverse Smiths-låter med påskeliljer i baklomma og vi hadde møtt hverdagsproblemene til 10-15 av naboene i blokka hans ble lyset i salen dempet og skuespillerne gikk.

Var det slutt?

Publikum ble sittende musestille. Ingen turte å gå, ingen turte å klappe. Vi satt sånn lenge, i flere minutter. Folk vred seg nervøst på stolen.

Det var ingen som forstod om stykket var ferdig! (Jeg syntes det var ferdig).

Så reiste de tøffeste seg og trakk stille mot utgangen. Jeg tenkte at vi er tidenes frekkeste og minst takknemlige publikum.

Det var bare pause. Jeg gikk.

4 Comments:

Anonymous Iversen said...

Der har du jo enda en god grunn til å ikke på på teater, det er jo fryktelig dårlig folkeskikk å ikke si fra når man tar seg en pause. Tenk om Stortingspresidenten bare slukket lyset og gikk hver gang han måtte en tur på toalettet?

På den annen side er det jo en fluktmulighet som for eksempel kino ikke byr på.

11:19 p.m.  
Blogger Sometimes said...

Jeg har ikke tenkt på det sånn, men det er jo et poeng. Det er sjeldnt å oppleve så mye usikkerhet samlet i en sal på en gang!

9:07 a.m.  
Anonymous Iversen said...

MEN!
Man kan oppleve mye det samme på kino, har du sett Cachè? :D Det var deilige reaksjoner å spore da jeg så den på kino ihvertfall.

9:02 p.m.  
Blogger Sometimes said...

Jeg har ikke sett den, men likner den det grann på Bennys video og Funny games var det nok reaksjoner i salen ja... Hva skjedde?

Filmene til Haneke bør man jo ikke gå glipp av, men jeg kjenner en viss motstand. Får se den på DVD etterhvert. Funny games var en utrolg sterk, grusom og bra filmopplevelse.

9:36 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home