kritisk ukritisk

Navn:
Sted: Oslo, Norway

Jeg skriver om det jeg tenker på, lurer på, liker og ikke liker. Det går en del i kultur på forskjellig vis.

30.5.06

Ærlig talt, er det vi som trenger bot?

Oslo kommune har sett seg lei på forsøpling av hovedstadens parker og friluftsområder, skriver Aftenposten i dag. Eh... det er noe som skurrer her.

Er det den samme kommunen som ikke sørger for å tømme søppelkassene på strålende soldager når folk slanger seg i parken? Da kan jeg bare si at jeg har sett meg grundig lei av sparegrisene i kommunen.

De finner det fornuftig å bruke penger på å sende uniformerte vakter ut i parkene for å bøtlegge folk som kaster søppel i stedet for å bruke kreftene på å gjøre parken fin.

Mitt forslag er at den gir seg selv en klekkelig bot. Fordi søppeldunkene renner over av matrester, papir og kaffekopper. Fordi det er et sjeldent syn å se folk rydde og stelle i parkene.

Det er ikke det at jeg mener folk som bruker parkene ikke har ansvar for å rydde etter seg og kaste søppel i søppeldunken, men ærlig talt; kommunen må i det minste gjøre det mulig.

28.5.06

Kan vi ta bestefar på sparket?

At jeg sitter bøyd over kalenderen, tygger på en penn og roper til samboer E at jeg tror det er noe vi har glemt å få inn i familieplanen er ikke et uvant syn her i huset. Denne helgen glemte vi likevel bestefar.

Spør du E om jeg er opptatt av den lille gule kalenderen min vil han bare himle med øynene og slå ut med armene. - Hun dyrker den kalenderen!

Det gir meg en pirrende liten glede å sette opp aktiviteter i planen. Nesten hver eneste linje på coop-kalenderen min har en notis. På den annen side plages jeg av nagende uro. Har noe falt ut?

Det stive A4-arket har overstrykninger, piler, understrekninger og fargekoder. Jeg skal jobbe, E skal reise, småttisen skal til helsestasjonen, jeg skal på fest og bestefar kommer på besøk.

Eller gjør han egentlig det?

Etter at planleggingssjefen i huset nesten gikk i lås denne helgen fordi bestefarvisitten ikke var helt under kontroll, ble jeg nødt til å revurdere.

Som E sier: - Hva er problemet? Vi er jo her hjemme , kan vi ikke bare ta det som det kommer?


Spørsmålet er; hva funker best? Slentre gjennom livet og ta imot det som byr seg på strak arm, eller bestemme hvordan alle detaljer skal være på forhånd (med alt det styret det fører med seg).

Jeg innser at jeg muligens har tippet litt over på den usunne siden av planleggings-skalaen og har nå friske ambisjoner om å slappe mer av...

Og bestefar. Han kommer jammen først på mandag. (Tror jeg.)

Ulydige skatere...

Jammen bra at skaterne trekker på skulderne og fiser ned rådhustrappa på rullebrettet sitt.

Eller ikke ned da, men langs.

Sånn så det ut på Rådhusplassen torsdag ettermiddag. Og sånn ser det ut når en med peiling gjør en kickflip.

Foran rådhuset er det fullt fres med skatere selv om politikerne og rådhusforvalteren har sagt at de ikke får lov lenger fordi de knekker steinheller.

Det bryr de seg tydeligvis ikke om.

Før har jeg skrevet at vi trenger noe fint å se på på Rådhusplassen.

25.5.06

Pussig om Nansen og Louis Vuitton

Hva var Fridtjof Nansen spesialist i før han ble polfarer og nobelprisvinner?

Da jeg tok turen til Nobels fredssenter forventet jeg så klart å komme ut av dørene på det gule vestbane-bygget med mer kunnskap enn da jeg kom inn. Jeg er litt overrasket over hva det var som festet seg...

Der finnes jo Nobels hage med 1000 lysdioder og bilder av alle de 94 personene som har fått fredsprisen. De har Nobelkammeret med en magisk bok og de har en fotoutstilling om menneskers søken etter Gud...

Men at jeg skulle få vite at Fridtjof Nansen egentlig var spesialist på slimålens nervesystem var jeg ikke forberdt på. Det kommer jeg til å huske!

PS:
Jeg kom over at Nasjonalbiblioteket har et fantastisk digitalt bildearkiv fra Nansens liv og legger ved lenke.

PPS:
Nobels fredssenter hadde også en utrolig kul tapet i ett av rommene. En slags intellektuell variant av Luis Vuittons mønster. Der motehuset reklamerer for seg selv er det bittesmå portretter av all verdens fredsprisvinnere.

Dessverre solgte de det ikke som tapet, bare gavepapir, men det funker kanskje like bra?

Hakk i plata. - Jeg, en graffitimisjonær

Jeg stusser over min egen hang-up på fenomener som strengt tatt er ganske langt unna mitt eget liv. Jeg har hakk i plata.

Saken er at det smitter. Nå er det ikke bare jeg som gransker gater og smug med blikk for street art. Her er et tilskudd fra Arendal, og det er ikke jeg som har tatt bildet.


Jeg har innvolvert venner og familie i min facinasjon for gatelangs spraying. Og såklart denne bloggen. Jeg har skrevet om street art før. Her og her.

Moren min pønsker nå på hvordan hun skal klare å få tatt bilde av en sjablong på en bro over E18 et sted i Telemark.

Og min E tok disse bildene på brygga i Arendal nettopp.





En liten innrømmelse til slutt. Jeg har også kjøpt en sprayboks. Den står innerst i skapet under vasken på kjøkkenet. Den er rød.

24.5.06

Skaterne lager fint rot

Se for deg Rådhusplassen med betong i kurver og høyder der skaterne ruller smidig og smeller brettet i en ollie. I stedet for å gi skaterne plass til å bruke byen og vise triks der folk er jages de fortsatt. Og skatehallen de drømer om er i det blå.


Dette bildet er fra dokumentarfilmen Dogtown and Z-boys og skatingens gjennombrudd i USA på 70-tallet. Den lille gjengen begynte å eksperimentere med skateboard i badebassengene i Los Angeles som var tørrlagt på grunn av vannmangel i 1970-åra. De ble jaget de også.

Selv om rullebrettforbudet ble opphevet i Norge i 1989 er skaterne nomeder. De siste årene har rådhustrappa vært lovlig område, men for et par uker siden var det slutt.

Vi trenger rot i rekkene
Hadde det ikke vært kult med en skatepark på Rådhusplassen som denne fra et sted i England? Eller er det ikke bare å innta operaen? Den nye operaens form, marmor og granitt trygler om skateaktivitet.

Det hadde vært en sann glede om skaterne ble ønsket velkommen dit, men jeg synes jeg ser det!


- Ifølge ryktene prøver de å gjøre det vanskelig for oss der, sier Henning Braaten, street skater i verdensklasse til Aften i dag.

Kjøp nye heller! Nå har politikerne igjen satt en stopper for fri utfoldelse på rullebrett på rådhustrappa. Granitthellene tåler ikke behandlinga og knekker visst.

Kan de ikke bytte noen heller da? Eller lage en park som tåler skaterne.

Jeg vil se på dem jeg, mens jeg venter på trikken, eller er på vei for å nyte sola på Aker brygge. Jeg vil høre lyden av de små rullende harde hjula blande seg med svakt operaglam som finner veien ut av Snøhettas hvite stolthet.

Mangler fortsatt penger til hall. I går var det bystyremøte i Oslo og planene for Voldsløkka og skatehall der ble lagt fram. 9,5 millioner til hallen er på plass, men den skal koste 16 millioner.

Kommunen regner med å få 4 millioner fra spillemidlene. De skal ha for intensjonene, men dette har tatt og tar fortsatt tid.

Operane reiser meg med stor fart, så den blir nok testet av skaterne før politikerne får sving på Voldsløkka.

Hvis kommunen har litt kløkt og baller kan Oslo vise seg fra en rå og moderne side og la både fine fruer i pels og saggerne på rullebrett få plass i Bjørvika.

Marmor + skating er finfint. Arkitektene mener marmoren tåler skaterne, så det argumentet er dødt.

- Forholdene blir fenomenale for skatere. Dette handler om hva slags image operaen skal få. Vi i Snøhetta ønsker et raust, åpent bygg der også skaterne er velkommen, sier prosjektleder Tarald Lundervall til Aften.

Heia, sier jeg!

Lenker
Stavanger har fått betongpark for skatere.
Se en ekte ollie på rådhustrappa her.

22.5.06

Det finnes rånere i Oslo

Jeg er blitt anbefalt å glemme akademiker-oppdragelsen min, lene meg tilbake i bilsetet med en hånd på rattet og kjenne lukta av svidd gummi.

"Skapråner" stod det mellom linjene i rånertesten jeg tok på nettet. Det passer jo utmerket ifølge skribent og tidligere råner Bjørn Hatteruds analyse av rånerkulturens dårlige standing i ekte lærerhjem.

Han sier det er deilig å råne. Det har også Marion erfart, selv om hun ikke var en typisk råner. Jeg tror dem så gjerne.

Trimma og rusende biler utenfor gatekjøkkenet har vært et typisk syn alle stedene jeg har bodd. Bare i Bø i Telemark hadde jeg et par beskjedne erfaringer med rånerne og da var jeg dessverre ikke spesielt hyggelig. (OK, jeg innrømmer å ha utnytta unge bøhæringer på det groveste for å få skyss til Kroa i studietida.)

Jeg har jo ikke forstått før nå at jeg egentlig drømmer om å kjøre bil.

Hvor råner man i Oslo? Den mest iøynefallende råningen i Oslo er det unge menn med pakistansk bakgrunn som står for. De kjører blankpolerte og flashy biler. Stripa deres er Munkedamsveien forbi Konserthuset, fortalte Hatterud i et radiointervju. Også har vi såklart råning i utkanten av sentrum.

Jeg føler meg på utrygg grunn her. Tør jeg ta utfordringen? En ting er sikkert. Skal det bli noe råning på meg må det bli i en sånn bil.

21.5.06

Naken, jeg? Man er da frigjort!

Når 70 nakne demonstranter klisser seg sammen i protest mot Dronningens gardes bjørne-skinnshatter begynner jeg å lure på om min unnskyldning for å droppe SATS er litt tynn...

Kreativitet og innsats skal demonstrantene på St. Peters Hill like ved St Paul's Cathedral i London ha for.

Men er de totalt uberørt av at de ligger veldig tett til å være så nakne?

Liker ikke pupp-gniss. Jeg har vært støttemedlem i SATS i snart ett år. Sist jeg var der gnisset fremmed dames nakne pupp mot min nakne rygg i garderoben. Jeg har brukt trang garderobe som unnskyldning for å skulke trening siden.

Right. Ser ut til at jeg må finne mindre prippen unnskyldning i framtiden.

19.5.06

Drøy elg savnet i Oslo

Klarte du ikke å la den være i fred indicavia?

Jeg tok dette bildet for litt over en uke siden i forbindelse med at jeg blogget om street art og hva man kan se hvis man har øynene med seg i Oslo.

Finérelgen stod ved undergangen fra Trøndergata til der det gamle polet lå på Torshov. Indicavia kommenterte at elgen var seriøst drøyt kul og at han neppe hadde klart å gå forbi den uten å ta den med seg.

Vel, nå er den borte.


Confuse a Cat Ltd. serverer forøvrig en utvalgt sjablong i uka.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld...

Jeg kan like godt si det med en gang. Det kommer uansett til å presse seg på utover dagen.

Saken er at jeg er typen som får lyst til å si unnskyld for alt. For å rette opp liksom, det er så ubehagelig med dårlig stemning og at ikke alle liker meg...

En gang løp jeg etter bussen. Buss-sjåføren virket kjempegrei, for han stoppet det store grønne droget og slapp meg på. Men i det jeg løftet blikket fra trappetrinnet og så inn i det grå og rynkete trynet hans bet han hodet av meg:

- Du kunne vel ventet på neste buss! Det går masse busser her!

Jeg gjorde noe veldig utypisk; Jeg svarte like surt (!) at hvis det var så stort problem for han å stoppe så kunne han bare ha driti i det!

Men jeg ga meg ikke med det.

Problemet er at det voksende behovet i meg for å si unnskyld ikke alltid samsvarer med om jeg var den teiteste i situasjonen.

Fordelen er opplagt. Det er ganske greit å si unnskyld når jeg innser at jeg er ute og kjøre.

Men hva skal man gjøre med eddiksure bussjåfører, skråsikre og bøllete kollegaer eller urimelige sjefer?

Ideen til fr.martinsen om å tagge med kunstgjødsel tar for lang tid, lebestift på speilet eller svart sprittusj på bussen er jo alltids noe, men jeg føler jeg trenger flere alternativer.

Jeg kan ikke fortsette som i historien om bussjåføren, der jeg banet meg vei fram i bussen etter å ha summet meg og sa: Unnskyld Hr. bussjåfør. Det var ikke meningen å være så sur. Jeg pleier ikke å være så sur.

Det pleier ikke jeg heller, svarte han.

17.5.06

Er det fotball som gjør en mann til en mann?

Helt uventet har jeg funnet fotballinteresse i dypet av min sjel. Jeg mener faktisk at fotball er viktig og det har ingenting med David Beckham å gjøre. Hvor kom den fra?

Over en kopp kaffe på kjøkkenet til søstra mi viklet vi oss inn i en diskusjon alla "pappan min er sterkere enn pappan din", bare at denne krangelen handlet om våre menn og fotball.

Samtalen foregikk omtrent slik:
Søs (vantro): Skal E til fotball-VM i Berlin?! Jeg visste ikke at han er interessert i fotball...

Sometimes: Jo, han er det.

Søs: Er han like interessert i fotball som O?

Sometimes: O? Jeg vet ikke. Er han så interessert i fotball da?

Søs: Ja! Han liker jo å se kamper. Han pleier å se kamper på TV.

Sometimes (først litt overbærende så ivrig): Jeg tror egentlig E er mer interessert i fotball enn O. Han kan masse om fotball og følger med på alle tabellene og seriene... Sjekker tekst-TV hele tida. Han er resultatjunkie... Følger O med på tabellene da?

Søs (kritisk): Jeg vet ikke om han følger med på alle tabellene , men han ser mye fotball. Spiller E fotball?

Sometimes: Nei, men det er fordi han har fått en skade. Han skadet seg da han spilte fotball for noen år siden, og nå kan han ikke spille lenger.

Søs: De er kanskje like interessert i fotball, bare på forskjellig måte...?

Sometimes (motvillig): Ja, de er kanskje det...

Jeg ante ikke at jeg er forfengelig på veiene av min E's fotballkompetanse.

Jeg noterer i sjokk at jeg mener fotball er utrolig viktig...

15.5.06

Flaut på teater

Her kommer en innrømmelse. Jeg synes teater er dødskjedelig. Jeg vil ikke være sånn så med jevne mellomrom setter jeg meg i et rødt plysjsete for å sjekke om jeg fortsatt synes det er til å dø av.

Derfor så jeg nylig suksessforestillingen Bikubesong som har gått på Det Norske Teatret siden 2003.

Det skulle vært innertier. Bikubesong er moderne teater om mennesker som leter etter kjærlighet og seg selv (- det burde være lett å identifisere seg med). Det er kul musikk (The Smiths og Morrissey) og stilige kulisser (til og med regnvær inne!).



Folk strømmer til for å se. År etter år. Nå drar forestillingen snart til Bergen også. Men jeg syntes den var til å dø av. Som jeg sa. Det synes jeg alltid.

Det er så klart meg det er noe galt med. Teater er bare så teatralsk!

Det er ikke bare meg... Jeg hadde i alle fall bestemt meg for å se hele forestillingen. Det er uhøflig å gå midt i. Jeg vil jo ikke såre skuespillerne heller.

Dessuten ser alle de andre i salen at jeg ikke forstår meg på teater hvis jeg går midt i. (Derfor satt jeg for eksempel pent på stolen min og så hele Lise L, som også ble godt likt av veldig mange i vinter).

Men det er ikke bare jeg som ikke forstår meg på teater.

Det skjedde noe rart. Etter at Hans Rønningen i en og en halv time sang og danset seg gjennom diverse Smiths-låter med påskeliljer i baklomma og vi hadde møtt hverdagsproblemene til 10-15 av naboene i blokka hans ble lyset i salen dempet og skuespillerne gikk.

Var det slutt?

Publikum ble sittende musestille. Ingen turte å gå, ingen turte å klappe. Vi satt sånn lenge, i flere minutter. Folk vred seg nervøst på stolen.

Det var ingen som forstod om stykket var ferdig! (Jeg syntes det var ferdig).

Så reiste de tøffeste seg og trakk stille mot utgangen. Jeg tenkte at vi er tidenes frekkeste og minst takknemlige publikum.

Det var bare pause. Jeg gikk.

10.5.06

Ulovlig javel, men er det ikke rått?!

Mange blir forbanna når noen tar seg til rette, løfter sprayboksen med svart maling, klasker sjablongen på veggen og etterlater seg sitt nøye utstuderte merke for dagen. Jeg er ikke en av dem.

Tvert imot. Jeg blir glad. Jeg synes det er fint. Det viser at byen lever.

En street art-kunstner driver aktivt i undergangen mellom Trøndergata og det gamle polet på Torshov.

Jeg snakker om street art. Det kan være så mye, men i det siste har jeg sett meg om etter små og store sjablongbilder i gatene. Det hadde så klart vært et skikkelig dårlig tegn om Oslo ikke hadde det.

Denne gutten er lett å få øye på på muren ovenfor gamle Ringnes i Toftes gate i Oslo.


Greit. Det er ulovelig. Akkurat som graffiti og tagging, men jeg vil heller leve i en by som gir meg slike deilige små overaskelser, enn at alle skal følge akkurat de reglene.

Politikere for graffiti? Nulltoleransen mot spraying på vegger i Oslo er heldigvis opphevet denne våren. I mars bestemte komunen at det skal være opp til bydelene om de skal ha lovlige graffittivegger (om noen gjør det gjenstår å se).

Og graffiti kommer stadig lenger inn i varmen. Under siste valgkamp ble alle partilederne etter tur fotografert foran en graffitivegg og portrettert i en av landets største aviser...

Flere vegger blir tilgjengelige for folk utstyrt med spraybokser, Tiramteatret har for eksempel kommet over en konkurranse om å dekorere inngangspartiet til Opera Software i Oslo med graffiti.

Det holder ikke. Noen må ta seg av å spraye i underganger og nederst ved asfalten på gatehjørnet også...

"My little pony" står i Schleppegrellsgate på Grünerløkka.

Merking og mening. Motivasjonen til sjablongmalerne er forskjellig. Noen driver humor, noen driver politikk og noen driver estetikk, eller alt på en gang som legenden Banksy.

En norsk streetart-kunstner sier dette om sjablongbildene sine til graffiti.no: "Drivkraften er at jeg vil lage "kunst" som folk vil huske. Jeg har stor tro på at jeg gjør det rette. Motivasjonen er å bli jævlig god."

Denne står også i undergangen på Torshov. Har man først begynt å legge merke til det får man et morsomere blikk på byen. Det er min erfaring.

Kritisk uten spraying. Tilbake til hvorfor det hadde vært krise med en hovedstad uten streetart, graffiti og tagging.

Byer trenger sjel og det får de når folk bruker og eier byen. Kreativitet har alltid bodd i undergrunnen.

Se flere av mine ferske bilder fra Oslo og street art fra Tokyo, Europa og New York.

7.5.06

Med rumpa i veien for kunsten

I pintrange olabukser og bar overkropp skrever Marianne Aulie foran det gulaktige og rødlige maleriet hun driver og maler. Teksten til den store annonsen for Aulie og Galleri Sand på forsiden av Aftenpostens kulturbilag er slik:

"Have a closer look mr. Andersen"

Jeg tror Marianne, Vebjørn og Aune ler seg ihjel......

Annonsene for galleriet, som har filialer både i Oslo, Fredrikstad og New York (?!), har lenge vært blikkfang i avisa. For en drøy uke siden toppet det seg for kunsthistoriker Stig Andersen. Han måtte bare få sagt fra om hvor trashy klovne-bildene til Marianne Aulie er.

Jeg mener annonsene for Galleri Sand i seg selv fungerer som en slik advarsel... Det er tross alt nesten ikke mulig å se maleriet bak Mariannes smale figur.

Selger som hakka møkk? Men hvilken rolle spiller det om åndssnobber og kritikere synes klovne-bildene er kunst eller ikke. Etter markedsføringsbudsjettet å dømme selger Marianne Aulie bilder. Mange bilder.

Folk vil tydeligvis gjerne henge klattete klovner i optimistiske farger på veggen og Marianne Aulie og familien Sand kan le hele veien til banken.

Det er vel derfor hun kan vise storsinn, takke for debattinnlegget og hilse mr. Andersen med å trykke rumpa enda tettere opp i linsa.

Cash is king.

Blogging og soling

Jeg startet denne bloggen friskt med ambisjoner om å bli modig og oppmerksom. Men det er vanskelig og så kom sola...

"Hvis jeg skriver tvinger jeg meg selv til å legge merke til ting og bestemme meg for hva jeg mener", tenkte jeg. Men det er ikke så lett.

Jeg blir litt engstelig av å tenke på denne bloggen.

For hva er viktig og interessant nok for en blogg?! Og av alle fenomener og problemstillinger, hvorfor skal jeg bruke tid og krefter på akkurat dette...?

Hva har jeg prestert til nå? Små notater om leverpostei, Mette-Marit og sol liksom, hva skal det forestille.....

Jeg kjenner jeg blir ukritisk kritisk, og tar meg i det.

Sol på skinnet og i sinnet stimulerer mer til å la kroppen, inkludert hodet, hvile i vater enn å formulere setninger med tastatuert. Men skal jeg komme noen vei med dette utviklingsprosjektet må det skrives noe, også på slike dager.

I løpet av et par dager skal jeg skrive et ordentlig innlegg om et skikkelig tema som opptar meg. Jeg må bare ta noen flere bilder først.

4.5.06

Endelig sommer-feeling

Sol, salt sjø og grillspyd på engangsgrillen. I dag skjønte jeg at sommeren er her! Bildet er tatt på stranda ved Høvikodden i formiddag. Utover dagen ble det så varmt og deilig at lua og jakka til småttisen forsvant.
Vi har ventet lenge nå, men tålmodighet er tingen... I dag bikka gradestokken nesten 20. På TV så jeg unger i Oslo som gikk og gravde i vannkanten i bare underbuksa. Småttisen kan bare drømme om det foreløpig, men det nærmer seg...

Saltvann er en vinner når det gjelder å skape god sommerfølelse. Jeg må til vannet, kanskje aller helst ut i båt.

Disse folka har skjønt det, de lå og duppet utenfor Hennie Onstad kunstsenter i 11-tida. Heldige seilere selv uten vind...

2.5.06

Mette-Marit best på engelsk

Det flakkende blå blikket eller de intetsigende kommentarene med sørlands-skarr om søte barn og koselige bygder var borte. Mette-Marit hadde ikke Haakons arm i nærheten som hun kunne nappe i.

Hun snakket om at kondomer redder liv og diskrimineringen av HIV-positive. På pefekt engelsk.

Jeg har lagt merke til det før. Mette-Marit må ha et godt språkøre. Et halvt års utveksling i Australia er ikke nok til å være så fri på et annet språk enn sitt eget. På engelsk forsvinner kjeitinga og usikkerheten.

God engelsk og trygghet kommer godt med som spesialutsending for FN innen HIV og AIDS. Og som kronprinsesse.

Mitt forslag til Mette-Marit er mer på engelsk og mer på egenhånd...